Hvorfor angrepet på Qasem Soleimani trolig ikke var folkerettsstridig

Den 3. januar ble den iranske generalen Qasem Soleimani drept i et amerikansk droneangrep på flyplassen ved Iraks hovedstad, Bagdad. Qasem Soleimani var krigshelt i Iran, og ledet al-Quds-brigadene, den iranske revolusjonsgarden IRGCs spesialavdeling som særlig opererer i land i regionen. Etter sigende skal det være første gang siden 2. verdenskrig at USA åpenlyst har tatt livet av en statsrepresentant for et annet land. Var dette starten på en direkte militær konfrontasjon mellom USA og Iran? Også den mektige irakeren Abu Mahdi al-Muhandis, øverstkommanderende for sjia-militsen Kataib Hizbollah, og nestleder for PMC (sjia-militsenes råd) ble drept i droneangrepet. Denne bloggposten forklarer hvordan angrepet på Qasem Soleimani trolig må anses som del av en pågående konflikt i Irak, og hvorfor angrepet derfor neppe var et folkerettsbrudd.
 
Den folkerettslige lovligheten til et militært angrep av denne typen vil alltid avhenge av to separate spørsmål. 1) Finnes hjemmel for maktbruken under FN-pakten (ad bellum), og 2) dekkes angrepet av folkerettens regler for målutvelgelse (in bello)? Et tredje spørsmål er om angrepet kan anses som en utenomrettslig henrettelse og dermed et brudd på menneskerettighetene.
 

  1. Finnes hjemmel for angrepet mot Suleimani og Muhandis under ad bellum-reglene?
    Både amerikanske og iranske militære er tilstede i Irak på invitasjon fra irakiske myndigheter. Amerikanerne har en invitasjon fra 2014 for å assistere den irakiske stat med å bekjempe IS. Iran har på sin side en forsvarsavtale med Irak fra 2012 som ble fornyet for et par år siden, et nærvær med bredere formål. Både amerikanske og iranske militære har dermed anledning til nærvær på irakisk jord. Invitasjonen til USA gir ikke amerikanske styrker rett til å angripe verken irakiske sikkerhetsstyrker eller iranske militære. Utover i 2019 har irakiske myndigheter også lagt flere begrensninger på amerikanske operasjoner i Irak, blant annet i luftrommet, nettopp for å hindre amerikansk maktbruk mot irakisk sjiamilits. Det synes åpenbart at invitasjonen til USA ikke dekker amerikanske angrep på irakiske sikkerhetskrefter eller iranske militære som støtter dem. Spørsmålet er om USAs anførsler om selvforsvar likevel gjør seg gjeldende.
     
    I romjulen ble amerikanske styrker rammet av et rakettangrep mot en amerikansk base i kurdisk Irak. En amerikansk tolk ble drept og fire amerikanske soldater ble alvorlig såret. Angrepet beveget seg over den røde linjen som Donald Trump trakk opp i 2019 og som gikk ved tap av amerikanske liv. Angrepet mot den amerikanske basen kom trolig fra irakiske sjiamilits. USA anklaget Kataib Hizbollah for angrepet. Som motsvar angrep USA fem baser for sjiamilitsen Kataib Hizbollah i Vest-Irak. 25 sjiamilitssoldater ble drept. Abu Madhi al-Muhandis er øverstkommanderende for Kataib Hizbollah. I kraft av sin stilling som sjef for sjiamilitsene (PMC) har Muhandis et tett samarbeid med den iranske generalen Soleimani, som også er involvert i sjiamilitsenes operasjoner i Irak. Soleimani har hatt en åpen rolle som militær rådgiver for sjiamilitsene siden 2015. Det er plausibelt at Soleimani og Muhandis møttes for å planlegge videre angrep på amerikanske baser i Irak i eskaleringen som var i emning. Dette knytter Muhandis og trolig også Soleimani til den pågående og eskalerende konflikten mellom irakisk sjiamilits og amerikanske styrker i Irak.
     
    USA har anført at dette var et forkjøpsangrep – altså at det var en handling som skulle avskjære (forberedelsene til) nært forestående angrep på amerikanske styrker i Irak. Dersom USA hadde troverdig informasjon som tilsa at et angrep skulle planlegges eller iverksettes av de to militære lederne, vil droneangrepet mot dem etter all sannsynlighet være dekket av selvforsvarsretten, uavhengig av invitasjon.
     
    Det folkerettslige hjemmelsgrunnlaget invitasjon avskjærer ikke selvforsvarsretten. Angrepet mot amerikanske baser i romjulen ble trolig organisert av Muhandis, altså av krefter i det irakiske sikkerhetsapparatet som USA formelt er invitert til Irak for å hjelpe. Det irakiske sikkerhetsapparatet har ikke anledning til å angripe inviterte amerikanske styrker på irakisk jord. Dette er rettsstridige angrep som følgelig vil utløse USAs rett til selvforsvar mot de kreftene som organiserer og utfører angrepene.
     
  2. Dekkes angrepet på Muhandis og Soleimani av folkerettens regler for målutvelgelse (in bello)?
    Et separat spørsmål er hvilket folkerettslig regelverk som dekker det amerikanske droneangrepet mot Qasem Soleimani og Abu Mahdi al-Muhandis, og hvorvidt målutvelgelsen var lovlig. Var de to et militært mål i den eskalerende væpnede konflikten mellom irakisk sjiamilits og amerikanske styrker, eller foreligger det ingen væpnet konflikt, og angrepet må anses som en utenomrettslig henrettelse? I sistnevnte tilfelle vil angrepet være et svært alvorlig folkerettsbrudd. Svaret avhenger av hvordan situasjonen og angrepet klassifiseres.
     
    Det første spørsmålet er hvordan man skal klassifisere voldshandlingene mellom sjiamilits og amerikanske styrker. Faller de tiltagende tit-for-tat angrepene de siste ukene innenfor begrepet «væpnet konflikt» under Geneve-konvensjonenes fellesartikkel 3, slik at regler for stridighetene og målutvelgelse under humanitærretten gjelder? Svar og motsvar mellom en terror-organisasjon og ordensmakt vil normalt ikke kvalifisere for væpnet konflikt. I dette tilfellet er det imidlertid ikke terror-bevegelser (selv om Kataib Hizbollah og flere av de andre sjia-militsene i Irak er terror-listet av USA), men snarere irakisk sjiamilits – som også har blitt en integrert del av de irakiske sikkerhetsstyrkene – som står mot konvensjonelle utenlandske styrker. Aktørene på begge sider tilfredstiller klart kravet til organisasjon under Geneve-konvensjonenes fellesartikkel 3. Når det gjelder kravet til intensitet, vil det avhenge av våpenbruk, fiendtlighetenes karakter, skadeomfang mv hvorvidt angrepene kvalifiserer. Raketter og missiler vil normalt kvalifisere når dette benyttes av begge parter mot hverandre. Den høye terskelen som gjelder i fellesartikkel 3-situasjoner er særlig begrunnet i statsmaktens rettshåndhevelsesoppgaver på eget territorium, et hensynet som i liten grad slår inn her. Verken sjia-milits eller amerikanske styrker har slike oppgaver overfor hverandre. Det avtalte utgangspunktet er at dette er militære enheter som ikke skal ty til maktbruk ovenfor hverandre. Både organisasjon, intensitet samt kontekst tyder på at det allerede før 2. januar forelå en situasjon mellom amerikanske styrker og irakisk sjia-milits hvor fellesartikkel 3 kom til anvendelse.
     
    Det neste spørsmålet er om Abu Mahdi al-Muhandis og Qasem Soleimani var militære mål i denne fellesartikkel 3-situasjonen. Abu Mahdi al-Muhanis var militær øverstkommanderende for Kataib Hizbollah, som amerikanerne nettopp hadde angrepet gjennom fem ulike angrep som drepte til sammen 25 sjiamilits og ødela store mengder våpen. Det er følgelig sannsynlig at Muhandis ville være i planleggingsfasen for et større motsvar. Muhandis vil dermed utgjøre et militært mål for amerikanske styrker i Irak i den eskalerende konflikten. Dernest er spørsmålet om iranske Soleimani har en funksjon i forhold til irakiske sjiamilitser som gjør at også den iranske generalen til et militært mål for amerikanske styrker i Irak . Dette vil i så fall komme som følge av hans funksjon i striden mellom dem og irakisk sjia-milits. At han er iransk statsborger er irrelevant for målutvelgelsen her. Gitt Soleimanis rolle ovenfor sjiamilitsene i Irak de siste årene, er det ikke usannsynlig at hans ankomst i Bagdad nettopp var for å planlegge motangrep mot amerikanske styrker sammen med sjefen for Kataib Hizbollah, Muhandis. Omstendighetene, forhistorien og trolig informasjon som USA hadde tilgang på, gjør det sannsynlig at Soleimanis besøk i Irak var foranlediget av de tiltagende angrepene mellom sjiamilits og amerikanske militære. Soleimani var Mahdis militære rådgiver. Den iranske generalen var følgelig ikke et militært og dermed folkerettslig lovlig mål for amerikanerne fordi han var en iransk general, men fordi han var en militær rådgiver eller muligens gav ordre til Abu Mahdi al-Muhandis – altså i kraft av sin funksjon for Kataib Hizbollah. I så fall vil angrepet på Soleimani ikke være et brudd med folkeretten. Det som har foregått de siste ukene vil da ikke være en væpnet konflikt på statsnivå mellom USA og Iran, men derimot en videreføring av en pågående «konflikt» mellom USA og Iran som foregår primært via stedfortredere i Irak og Syria. Irans symbolske og avmålte tilsvar gjennom angrepet på den amerikanske basen i Anbar – som forårsaket minimal skade – synes å signalisere klart at Iran ikke ønsker eskalering av konflikten ut over Irak.
  3. Kan angrepet ha vært en utenomrettslig henrettelse?
    Dersom Soleimani ikke kom til Bagdad for å planlegge neste trekk i forholdet mellom irakisk sjiamilits og amerikanske styrker i Irak, men i et helt annet ærend, vil angrepet på Soleimani derimot kunne fremstå som en utenomrettslig henrettelse, strengt forbudt i folkeretten. Uansett må det nok trolig likevel legges til grunn at angrepet på Muhandis var lovlig. I et slikt tilfelle var Soleimanis død «collateral damage». Han var ikke selv et militært mål for amerikanske styrker, men en person som omkom som følge av sin tette omgang med Muhandis, som nettopp var et militært mål for USA. Soleimani tok en kalkulert risiko gjennom sitt samvær med Muhandis under disse omstendighetene. Heller ikke i dette tilfelle vil altså angrepet som førte til Soleimanis død kunne klassifiseres som et klart folkerettsstridig angrep.
     
    Det er for øvrig verdt å notere seg at amerikanske og iranske militære angrep hverandre direkte eller via stedfortredere i Irak allerede i 2007. Det er altså ingen ny situasjon at amerikanere og iranere har direkte eller indirekte angrep mot hverandre i Irak. Det som gjør angrepet delikat er snarere at USA har hatt Qasem Soleimani i kikkerten i flere tiår. Den amerikanske utenriksministeren og tidligere CIA-sjefen Pompeo er for eksempel en mann som lenge har ivret for å bli kvitt Soleimani – en general som nøt dyp respekt hos sine venner og gav betydelige bekymringer til sine fiender. Trump skal også ha gitt ordren om å angripe Soleimani for mange måneder siden. I dette lyset må Soleimanis besøk i Bagdad ses på nettopp som en «gyllen mulighet» for den amerikanske administrasjonen til å «ta» den iranske generalen et sted hvor han var lovlig tagbar. Er dette å «spekulere i folkerettslige regler»? Åpenbart. Er det folkerettsbrudd? Neppe.
     
    Rent folkerettslig er angrepet altså trolig del av en situasjon som er begrenset til en ikke-internasjonal konflikt på irakisk territorium mellom amerikanske styrker og irakisk sjiamilits. Det er dermed ikke et angrep i relasjonen direkte mellom statene USA og Iran, men del av konflikten på irakisk (og syrisk) jord mellom USA og Iran via stedfortredere. Og dette er ikke «juridisk flisespikkeri». Derimot er det en av de viktigste funksjonene til folkeretten i slike tilfeller – å holde konflikten innenfor rammer som gir partene flere muligheter til å de-eskalere – og dermed en naturlig vei bort fra en mulig storkrig som ingen ønsker. At statsledere på alle tre sider (USA, Irak og Iran) utnytter situasjonen politisk for sine respektive hjemmepublikum, og for å sende klare budskap til hverandre, det er bare som man kan forvente. I seg selv har det lite med folkerett å gjøre.

Skrevet av Cecilie Hellestveit & Gro Nystuen

2 thoughts on “Hvorfor angrepet på Qasem Soleimani trolig ikke var folkerettsstridig

  1. Fra Jørgen Rafn: Takk for refleksjonene. Noen ord fremstår som særlig viktige; «plausibelt», «trolig», «sannsynlig», «ikke usannsynlig», og «muligens»:
    * Det er PLAUSIBELT at al-Muhandis og Soleimani møttes for å planlegge videre angrep.
    * Det er TROLIG at Soleimani kan knyttes til eskalering av konflikten.
    * Det er IKKE USANNSYNLIG at Soleimanis ankomst i Irak var for å planlegge motangrep.
    * Soleimani gav MULIGENS råd til al-Muhandis.
    Jeg vet ikke hva slags bevis/etteretning USA har som ev. avklarer disse spørsmålene, men disse språklige forbeholdene ser ikke ut til å ha veiet så tungt inn i artikkelens konklusjoner(?). Det står også at USA *anklager* Hizbollah (og al-Muhandis). Hvor sikker er etteretningen som knytter al-Muhandis til angrepet i romjulen? ..og får offentligheten noen gang tilgang på disse bevis?
    Artikkelens logikk er, slik jeg forstår det, at det kan være folkerettslig dekning dersom angrepet sees som avvergelse av et mulig (mot)angrep. Dette argumentet ser ut til(?) å primært være rettet den ene veien – hva om man snur på det; dersom Soleimani/al-Muhandis hadde tatt ut ett eller flere amerikansk(e) mål (f.eks. en amerikansk general eller to) som et ledd i å stanse det *amerikanske* motangrepet på fem baser – ville dette innenfor folkeretten?
    Hva med opptrappingselementet – er det juridisk uinteressant/irrelevant? Angrepet i romjulen tok livet av én amerikansk tolk, og skadet fire soldater. Motangrepet til USA drepte 25 sjiamilitssoldater. «Provoserer» man da frem et «sannsynlig» motangrep? Der Iran etter drapet på Soleimani svarer ganske beskjedent, kan det amerikanske angrepet på fem baser forståes som langt mer agressivt/eskalerende. Hvordan veies dette?
    Jeg kjenner ikke detaljene, og er ikke jurist, så dette er ment som åpen undring, snarere enn påstander.

    1. Fra Cecilie Hellestveit: Hei Jørgen, og takk for gode observasjoner.

      Til ditt spørsmål om amerikanske militære mål i Irak, er svaret ja. De vil være innenfor det som irakiske sjiamilits og deres ikke-irakiske støttespillere (f.eks Quds) kan angripe. Dette kan også inkludere øverstkommanderende for US forces i Irak i gitte situasjoner. Folkerettens regler for målutvelgelse og militære mål under IHR vil ALLTID speiles hos motparten.

      Eskalering i NIACen som vi legger til grunn i Irak mellom amerikanske styrker og irakisk sjiamilits kan forekomme på irakisk territorium gjennom at angrep/stridigheter tiltar eller utvides til andre aktører, f.eks andre irakiske grupperinger/selve sikkerhetsapparatet, eller andre lands styrker i Irak. En annen form for eskalering kan skje dersom amerikanske eller iranske militære skulle bevege angrep direkte/indirekte mot hverandre utenfor irakisk territorium. I begge tilfeller vil vi fort kunne befinne oss i ulike typer IAC, altså mellomstatlige konflikter i folkerettslig forstand – mellom USA og Irak /Iran, mellom USA og Irak eller mellom USA og Iran. Særlig sistnevnte bevegelse ut av det irakiske teateret (siste eksempel) ville innebære en BETYDELIG eskalering sammenlignet med situasjonen i dag. Og dette er altså noe av poenget – situasjonen er fortsatt kontrollerbar og på et lavt intensitetsnivå, hvor døren er åpen for at den holdes i sjakk eller at den de-eskaleres. Mulighetene er også tilstede for ulike former for eskalering – noen klart farligere enn andre.

      Angående informasjon er det altså sjelden domstoler overprøver statenes vurderinger i slike tilfeller (ICC verken har eller vil få jurisdiksjon her). Det er altså involverte staters påstander og reaksjoner (i dette tilfellet USA, Iran og Irak) som særlig vil avgjøre hvordan angrepet leses i fortsettelsen. Spørsmålet om USA hadde tilstrekkelig god og riktig informasjon vil særlig være et tema for amerikanske statsmakter (som alt har vært på saken), og Iran – som altså svarte med at de ville komme med et motsvar mot amerikanske militære mål. Det gjorde de også, i Irak. Irak har på sin side protestert (men noe annet synes umulig av politiske årsaker). Poenget er at spørsmål om hvilken informasjon stater sitter på i slike tilfeller i liten grad er eller blir «jurist-mat» på samme måte som spørsmål om hva statlige myndigheter visste eller burde ha visst om et forhold på norsk jord før staten foretok et inngripende tiltak, for eksempel i en sak om norsk forvaltningsrett eller menneskerettigheter. Folkerett i krig fungerer ganske så anderledes er enn juss i en rettsstat.
      Merk forøvrig at uttalelser fra statene og partene i og rundt slike situasjoner nettopp kan være trusler eller tilbud om å bevege situasjonen i disse ulike retningene.

Legg igjen en kommentar til NAIL Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.