Den norske regjeringens fasilitering og vertskap for et møte mellom Taliban, myndigheter fra en rekke vestlige land og afghanske sivilsamfunnsrepresentanter i Oslo fra 23. januar 2022, har forårsaket mye debatt. Rammene rundt møtet er ikke intuitive. Her er en gjennomgang av noen av dem. Bloggposten gjennomgår følgende spørsmål:

• Er Taliban en internasjonal terror-organisasjon?
• Er Taliban-besøket et brudd med de internasjonale sanksjonene mot Taliban?  
• Kan Taliban-medlemmer straffeforfølges av norske domstoler for drapet på Carsten Thomassen eller krigsforbrytelser i Afghanistan?

Er Taliban en internasjonal terror-organisasjon?

Nei.

Taliban var i sin tid (i 1999) opprinnelsen til FNs Sikkerhetsråds sanksjonsregime mot terror-organisasjoner og internasjonale terrorister. På den tiden samarbeidet Taliban med Osama bin Laden og al-Qaida. 

I 2011, en måned etter at Osama bin Laden ble drept av USA i Pakistan, endret FNs Sikkerhetsråd på sanksjonsregimet mot al-Qaida og Taliban (Sikkerhetsrådsresolusjon 1988(2011) under kapittel VII). De to sanksjonsregimene skilte lag og to ulike sanksjonslister ble opprettet. Den ene listen er over internasjonale terror-organisasjoner, inkludert al-Qaida, ISIL og Pakistans Taliban. Den andre listen handler om utvalgte medlemmer av afghansk Taliban, og altså ikke Taliban-bevegelsen som sådan. 

Bakgrunnen for denne endringen og todelingen var at USA ønsket å starte forberedelsen til militært uttrekk fra Afghanistan, og ønsket et opplegg hvor det var et mindre stringent regime og dermed lettere å gi incitament til deler av Taliban-lederne til å velge en mer moderat og forsonende linje. Det er med andre ord et separat sanksjonsregime mot Taliban som er mindre omfattende og strengt enn det som gjelder for al-Qaida eller IS i Afghanistan. Dette betyr også at det i mindre grad er et regime som pålegger andre stater å straffeforfølge Taliban, sammenlignet med for eksempel medlemmer av Al-Qaida og ISIL.

Er Taliban-besøket et brudd med de internasjonale sanksjoner mot Taliban?  

FNs Sikkerhetsråd har pålagt alle medlemsland å respektere de internasjonale sanksjonene mot Taliban. De handler særlig om å hindre økonomiske midler fra å komme Taliban til gode, samt å hindre Taliban-medlemmer fra å kunne reise internasjonalt, altså nettopp det norske myndigheter nå har fasilitert. 

Likevel er svaret nei.

I desember 2021 vedtok et enstemmig Sikkerhetsråd i resolusjon 2615 (2021) under kapittel VII å oppheve disse folkerettslige restriksjonene mot Taliban i den grad formålet er humanitær hjelp til den afghanske befolkningen. Møtet i Oslo er et ledd i å fremforhandle humanitær støtte som skal kanaliseres gjennom andre aktører enn Taliban, for eksempel FN og det afghanske sivilsamfunnet. Som følge av beslutningen fra et enstemmig Sikkerhetsråd i FN (som altså inkluderer USA, UK, Frankrike, Russland og Kina), gjelder dermed ikke sanksjonene mot Taliban for dette møtet i Oslo. 

Rent praktisk er likevel enkelte Taliban-medlemmer som kommer hit forhindret fra å ta rutefly og mellomlande i andre land. Selv om FNs Sikkerhetsråd har vedtatt en unntaksbestemmelse, er dette ikke noe som er blitt «integrert» i disse listene i andre land. Flyselskap og flyplasser har heller ikke anledning til å «gi dispensasjon». Derfor er det en rekke praktiske utfordringer for Taliban-medlemmer å reise med rutefly internasjonalt. Den eneste fornuftige måten å bringe dem til Oslo på er reiser med direkte fly mellom Kabul og Oslo. Her operer som kjent ingen flyoperatører i dag. Dette er forklaringen på at privatfly trolig er den minst omkostningsfulle løsningen. (Forsvarets transportfly er neppe et aktuelt alternativ).

Kan medlemmer av Taliban-delegasjonen arresteres og straffeforfølges i Norge?

Her må vi skille mellom to ulike typer straffesaker: 

1. Straffeforfølgning for Talibans angrep mot Serena hotell i Kabul i 2008 som rammet den norske diplomatiske delegasjonen og resulterte i at Dagbladet- journalist Carsten Thomassen ble drept. 
2. Straffeforfølgning av afghanere for krigsforbrytelser begått mot andre afghanere i Afghanistan. 

(1) Drapet på Carsten Thomassen 

Hjemmel for straffeforfølgning for brudd på den norske straffeloven for handlinger begått i utlandet fremgår av Straffeloven (Strl.) §§ 5 og 6.

Det er i praksis fire mulige grunnlag for straffeforfølgelse i Norge av drapet på Carsten Thomassen i Afghanistan: Drap (jfr. strl § 5, 5. ledd), krigsforbrytelse, brudd på krigens folkerett eller terrorhandling (strl §5, 3. ledd jfr 1 ledd). 

Det hefter flere rettstekniske utfordringer ved hver av disse grunnlagene. Det handler om rettslig karakteristikk av handlingen (var det krigshandling som ledd i væpnet konflikt, var det terror i væpnet konflikt eller terror utenfor væpnet konflikt, hvilke ansvarsformer kan gjøres gjeldende – kommando-ansvar, medvirkningsansvar osv, samt hvilke folkerettslige regler som eventuelt avgrenser jurisdiksjonen til norske domstoler her). 

Mer relevant per i dag er at samtlige av disse straffegrunnlagene er underlagt begrensningen om at påtale kun skal reises «når allmenne hensyn tilsier det».

Drapet på Carsten Thomassen ble foretatt som ledd i en væpnet konflikt mellom Taliban og afghanske myndigheter med militær støtte fra Norge. Afghanistan befinner seg i en overgangsprosess etter denne borgerkrigen hvor Norge deltok, hvor det nå kan gis amnesti (altså straffeunnlatelse) til våre allierte afghanere for drap begått under konflikten. Slikt amnesti vil ikke kunne omfatte krigsforbrytelser, men vil kunne omfatte brudd på krigens folkerett og terrorhandlinger, så fremt disse ikke kvalifiserer for internasjonale forbrytelser (krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og folkemord). 

Norges posisjon ovenfor Taliban er at amnestiet i den afghanske overgangsprosessen til Taliban skal være så bredt og vidt som mulig innenfor det som er folkerettslig lovlig. Det vil være et vektig «allment hensyn» i tråd med strl. § 5.7 å være tilbakeholden med å selv å straffeforfølge Taliban-medlemmer samtidig som Norge avkrever Taliban amnesti for våre tidligere afghanske allierte for handlinger av samme karakter (drap som ledd i stridigheter eller terror som ikke utgjør internasjonale forbrytelser). 

Når det gjelder adgangen til å straffeforfølge noen i Oslo-delegasjonen for terrorhandling eller medvirkning til terrorhandling for angrepet mot Serena og drapet på Thomassen, vil det i tillegg oppstå spørsmål om effektene av Sikkerhetsrådets beslutning under kapittel VII i resolusjon 2651 om å overstyre resolusjonene 2255 og 1988, og hvilken effekt dette får for en slik straffesak. Det er viktig å huske at Taliban ikke er listet som en internasjonal terror-organisasjon på linje med for eksempel IS og al-Qaida. Plikten til straffeforfølgelse av internasjonale terrorister gjelder i mindre grad Taliban-terrorister, og denne plikten er trolig svekket ytterligere gjennom resolusjon 2651. Her vil det også være flere elementer som vil påvirke vurderingen om «allmenne hensyn».  

Det faktum at det er norske myndigheter som har invitert Taliban har som utgangspunkt ikke innvirkning på denne rettslige vurderingen om påtale. Likevel vil det trolig ha en viss betydning at rammene for invitasjonen er at Norge er medlem i FNs sikkerhetsråd og har presidentskapet denne måneden. Sikkerhetsrådets beslutning fra desember er en direkte foranledning for Oslo-besøket til Taliban, og det er nettopp her Sikkerhetsrådet under kapittel VII har vedtatt med bindende virkning for alle medlemsland at Talibans medlemmers terror-listing ikke skal ha betydning for handlinger som foretas for å avhjelpe den humanitære situasjonen i Afghanistan. Det er antakelig lite sannsynlig at denne anledningen vil medføre at norske domstoler og påtalemyndighet vil operere helt fristilt fra Sikkerhetsrådets påbud. 

Når det gjelder mulighetene for at dette dreier seg om en krigsforbrytelse (direkte angrep mot sivile), vil Norge basere sin straffeforfølgelse på universell jurisdiksjon. Det er ikke anledning til å gi amnesti (altså straffeunnlatelse) for slike handlinger. I så tilfelle vil det være underordnet hvorvidt Thomassen er norsk statsborger. Også anklager om krigsforbrytelser mot afghanere i Afghanistan vil kunne straffeforfølges i Norge. Da er vi over på spørsmålet om internasjonale forbrytelser.

(2) Straffeforfølgning av afghanere for krigsforbrytelser begått av afghanere mot andre afghanere eller mot norske statsborgere i Afghanistan.

En norsk-afghaner leverte 23. januar en anmeldelse til norsk politi mot et medlem i Taliban-delegasjonen for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten begått mot afghanere i Afghanistan. Dette forholdet dekkes av den norske straffeloven. 

Også for krigsforbrytelser foretatt i utlandet er imidlertid påtale underlagt begrensningen «når allmenne hensyn tilsier det» (strl § 5 7.ledd). Det som særlig kan være et vektig argument her er tidspunktet. Afghanistan befinner seg tidlig i en overgangsprosess hvor den tidligere ikke-statlige aktøren Taliban har overtatt makten, men hvor de politiske rammene for en annerkjennelse ikke ennå er lagt (her vil også straffeforfølgelse av krigsforbrytere være et element i forhandlingene). Det er også en utbredt statspraksis for å avvente slike straffeprosesser til etter at de primære aktørene enten ikke har vilje eller evne til å føre slike prosesser selv. Dette hensynet gjør seg særlig tungt gjeldende ettersom Norge har vært deltakende i krigføringen i Afghanistan mot Taliban i en årrekke. 

Dertil er Afghanistan medlem av den internasjonale straffedomstolen ICC. Den har jurisdiksjon for krigsforbrytelser begått av afghanere i Afghanistan etter 2003. Her er det en prosess på gang hvor det er ICC og de nye (men fortsatt ikke anerkjente) styresmaktene i Afghanistan som vil ha primær-ansvaret for å straffeforfølge krigsforbrytelser på afghansk jord. Det er etter ICC-statuttene staten hvor forbrytelsene har foregått som har primær jurisdiksjon, og det er derfor Afghanistan som har ballen i første omgang.  Dersom prosessen med Afghanistan og ICC går i stå, vil det bli både enklere og mer naturlig for norsk strafferettspleie å bidra til å sørge for at ingen krigsforbrytere fra Afghanistan etter 2003 slipper unna. I så fall vil hensynene til å sette i gang rettsprosesser i Norge komme i et annet lys. På sikt er det trolig både naturlig og hensiktsmessig at norske domstoler tar en rolle for å bidra til at internasjonale forbrytelser begått i Afghanistan blir behørig straffet. 

Selv om norske domstoler har jurisdiksjon etter straffeloven som gir anledning til å straffe Taliban-medlemmer for flere forbrytelser begått både mot norske statsborgere og afghanere, er det ikke sikkert at slike rettsprosesser på det nåværende tidspunkt vil være ledsaget av det myndighetene anser som tilstrekkelig tunge allmenne hensyn. Men dette kan altså endre seg. 

Svaret er altså trolig nei i dag, men ja senere.