En kjapp folkerettslig vurdering av atomubåtanløp i Tromsø havn

Genèvekonvensjonenes første tilleggsprotokoll fra 1977 gir regler om hvordan partene skal opptre i krigføring. Artikkel 58(b) handler om forholdsregler i forsvar. Partene skal, så langt det er praktisk mulig, unngå å plassere militære mål innenfor eller i nærheten av tett befolkede områder. Den samme regelen fremgår av internasjonal sedvanerett, noe som er fastslått i ICRCs store sedvanerettsstudie fra 2005 (regel 23).

Genèvekonvensjonenes regler hvordan krigføringen skal foregå gjelder i utgangspunktet for det parter foretar seg under væpnet konflikt. Akkurat bestemmelsen om forholdsregler i forsvar, som går ut på å unngå å plassere militære objekter i tett befolkede områder, er en av få bestemmelser som nødvendigvis også må gjelde i fredstid.^[1] Regelen er et utslag av det såkalte distinksjonsprinsippet, som forplikter en angripende part å skille mellom militære mål og sivile gjenstander og personer, og å aldri rette angrep mot sivile. Militære mål, derimot, kan angripes, også selv om de er i nærheten av sivil infrastruktur og sivile personer. Den parten som plasserer militære mål i nærheten av sin egen sivilbefolkning, eksponerer egne sivile for stor risiko. Dette vil ikke forhindre motstander fra å angripe det militære målet, men vil øke eget sivile følgetap ved en eventuell konflikt fordi faren for sivile tap øker proporsjonalt med deres nærhet til det militære målet.

Her ligger begrunnelsen til forpliktelsen i artikkel 58 (2), en forpliktelse som Norge og de aller fleste andre stater i verden er folkerettslig bundet av. Det kan altså være i strid med krigens folkerett å tillate militære ubåter i Tromsø havn.

I den grad slik plassering er lovlig, vil det altså være norske sivile som vil bære risikoen ved angrep. Militære ubåter i Tromsø eller anløpshavnen uten faktiske båter kan bli et militært mål ved en væpnet konflikt. Etter første tilleggsprotokoll artikkel 52(2) er et militært mål objekter som gjennom sin natur, plassering, formål eller bruk gir et effektivt bidrag til militære handlinger, og hvis ødeleggelse under de rådende omstendigheter gir en klar militær fordel. 

Disse kapasitetene vil naturligvis bli militære mål for eksempel i en væpnet konflikt mellom Norge og USA på den ene siden og et ikke-NATO land på den andre. Imidlertid vil ubåtene i Tromsø eller anløpshavnen også kunne bli militære mål i en konflikt hvor Norge ikke er deltakende, for eksempel mellom USA og et ikke-NATO-land. Både båtene og anløpshavnen kan altså være militære mål i en væpnet konflikt hvor Norge ikke er part. Fortsatt vil det være sivilbefolkningen i Tromsø som vil bære risikoen etter krigens folkerett.  

^[1] Se ICRCs kommentarutgave til første tilleggsprotokoll, paragraf 2244.