Fredsprisutdelingen 2020

Nobelprisen ble idag tildelt FN-organisasjonen Verdens matvareprogram. Prisen er en velfortjent premiering av en av frontkjemperne i FN-organisasjonen. Det er smart støtte til multilateralt arbeid som svar på COVID-19. (Dertil er WFP en av de organisasjonene som den sittende amerikanske administrasjonen ser ut til å verdsette høyest i hele FN-hierarkiet). Prisen er også en lissepasning til norske myndigheter. Sikkerhetsrådet erklærte i 2018 for første gang sammenhengen mellom væpnet konflikt og sult. Prisen setter dermed fokus på et av svært få tema som ikke splitter vetomaktene ved Sikkerhetsrådets bord, hvor Norge altså tar plass i januar. Victoria Terrasse bør være meget fornøyde med komiteen i år. 

Jeg er imidlertid mest opptatt av tildelingens vektlegging av sult som virkemiddel i krig. Jeg håper at dekningen fremover tar behørig tak i denne dimensjonen. Både i Syria fra 2013 gjennom beleiringer, men særlig i de pågående krigene i Jemen og Sør-Sudan, har sult som krigsmetode blitt bragt til nye høyder. Arbeidet med min kommende bok Omen – Verden etter Jemen har gitt meg rystende innsikt i hvordan og hvorfor situasjonen i Jemen har blitt slik den er i dag, og hvordan sult som virkemiddel har vært en integrert del av krigføringen. Det er svært kjærkomment at Nobelkomiteen setter søkelyset på dette.
Det er også viktig å være klar over at sult som virkemiddel i krig ikke er en krigsforbrytelse etter Roma-statuttene når det benyttes i kriger som ikke foregår mellom to eller flere stater, altså for eksempel situasjonen i Syria, Jemen, Sør-Sudan og Kongo. Dette kan per i dag ikke straffes for det det er i disse krigene. Her er det mye å ta tak i.

Kommentaren ble også gjengitt i Nettavisen

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *